torsdag 16. november 2017

12 November

12 November Her i huset snakkes det for tiden om stolen og lyder fra helvete ( Kjell-t sin) og nå kan jeg også legge til rekesuppe fra himmelen. Vi har vært i Funæs og bunkret inn «rett i koppen». Noe så nydelig var det lenge siden jeg spist Bilde Etter Funæs ble den kort visitt hos familien Grind. Dem var så elskverdige å låne dem bilen. Mye enklere å sitte i den for meg. Da det er farsdag så ble det kaffe og mandelkake hos svigerfar på hjemmet. Joggebukse og sokker i gave fra oss alle. Bekvemt til han Kjell – t. Han var i et flott humør der han lå med smilet på lur og øynene lukket. Koselig! Det ble godt å komme seg hjem etter mange timer på farta og resten av kvelden ble tilbringet forran teven. Lindis har bursdag i dag! HURRA HURRA HURRA!

11 November

11 nov Oi oi som det gledes! Endelig fikk jeg møte flotta Aida. Nesten et år, nyttårsaften ble hun født. En helt fortryllende skapning. Så blid og snill. Ola, Viviann, Merete, Line og Lars gjorde dagen perfekt!! Ble som vanlig litt skrike fest fra min side. Mye følelser som bare må ut. Alt for trangt der inne i hjerterota. Vi er heldige som har så mange skjønninger rundt oss. Fikk et nydelig sjal i gave av Merete og håndkrem av Berit. Det ble veldig tomt når dem dro. Håper det går flere tog. Berit og Børre kom også innom en snabbis og det ble ikke noe mindre skrikefest av den grunn.Kjentes at vi savnet hverandre veldig. Godt å være gla i……bare være gla i.

9 November

9 November Tamperday! Etter å ha vært så heldig å få 1600:- av gjengen på jobb i gave på Euforia ble det klipp og styling. Bli litt «ny» innfør dagens fargefest i bhg. Fargefest til inntekt for Barnekreft foreningen. Øyols vant tre gaver i lotteriet. Bok , votter og ullbukse til Aida. Over 16.000 :- kom inn! Helt fantastisk hvor bygda stiller opp når det gjelder. Middagssalget, nydelig suppe, ble en stor suksess og grådigheten tok meg. Spydd som en gris når jeg kom hjem. Det var deilig å se alle småttisan igjen og det ble mange rare spørsmål til hun rare i rullestolen. «Katarina, hvorfor har du på deg munnbind? Fordi at jeg ikke skal bli syk. Men Katarina, du er jo allerede syk sa han og gikk.

Heder

Heder til hjemmesykepleien! For en gjeng! Natt og dag , alltid tilgjengelig. Og koselig hele haugen. Forskjellig er dem alle. Og det er jo bra. Det er jo tross alt noe med å åpne hjemmet til ukjente. Det finnes heller ikke noen hindringer. Uansett hva jeg spør om så får jeg svar. Vet dem det ikke så finner dem det ut. Jeg føler meg heldig og privilegert som får ha dem i livet mitt. Tusen takk……dere er toppen!!

Døden , ingen vei utenom.

Døden , ingen vei utenom. Lenge har jeg sagt til meg selv at jeg ikke er redd for å dø men for veien dit. Hvordan kommer jeg til »å gå»? Men så satte angsten inn. Angsten for å sove…..våkner jeg? Blir jeg bare borte? Har jo så mye jeg må oppleve. Julen, bli mormor igjen. Jeg har fått spørsmålet om jeg vil vite hvor lenge jeg har igjen. Men stemmer det? Vil jeg ha nedtelling? Vente på det. Dette året er snart over. Føles motløst. Hvor lenge klarer jeg å leve slik? Holde ut. Hadde jeg kunnet sluppet det her magekateteret så hadde alt vært annerledes . Finnes det andre muligheter? Det er jo det som gjør alt å tungvint. Men er jeg ferdig da ….hvis jeg tar det ut? Mange tunge spørsmål, vanskelige spørsmål. Får ofte høre « gi ikke opp» , «stå på» , «dette klarer du». Gjør jeg det?

fredag 17. februar 2017

Donald Duck

Ja, jeg og Donald Duck. Fra jeg var ungen har jeg vært den som tråkker på enden av riva og får stanga i trynet. Det er mange nok situasjoner der jeg trudd at jeg er veldig smart og så ender det med kutt eller annen skade. Jeg og Donald! Denne gangen er det utrulig nok noe som ingen her på St.Olav har hørt om eller opplevd. Jeg har gått med syke smerter rundt veneporten jeg har i brystet. Smertene og hovenheten har bare blitt verre og verre og igår ringte jeg. Gav opp! Møtte opp her på kreft pol i morrest for å ta den ut. Hadde ikke noen time så det ble litt venting. Søte Anne grete i annestesien ble glatt hilset for tredje gang. Dem tok ut veneporten og så at det var hull i slangen. Hull i slangen!! Noe av cellegiften har dermed runnet ut under to runder med cellegift. Det er ikke rart du har hatt helvetes vondt nesten ropte Anne grete. Nå er jeg innlagt med smerte behandling og venter på vene røntgen. Med kontrast for å se om venene mine er skadet. Smerte behandlingen er morfin.......bare si ifra du kan få ubegrenset av den sier sykepleier. Ubegrenset høres deilig ut kjenner jeg nå mens det blir tyngre og tyngre å skriv. Slooooooowmotion. Du må ringe på hvis du må på do, sånn at jeg kan bli med deg. Vi vil ikke at du faller å slår deg. Ja, med min tur så hadde jeg sikkert ramla å brekt lårhalsen svarer jeg. Hun flirer. Hun kjenner ikke til det med meg og Donald.
Bildet er lånt fra google ✌

onsdag 15. februar 2017

Natten

Natten er som så mange ganger før en tøff greie. Det er da alle tankene kommer. I natt er det den store datoen som spøker. 21 mars. Da får jeg dommen. Funker det? Hva om det ikke funker? Jeg har jo ikke så mye smerter lenger....vil det si at dem blir mindre? Jeg har bestemt meg for å skrive en "to do" liste uansett. Kjenner at det er riktig og viktig. Noe vi har bestemt oss for allerede er å se en stavkirke. Ikke spør meg hvor det kom fra.....som lyn fra klar himmel. Ingen av oss har sett en. Tror Morten trudd det hadde klikka litt før meg da jeg spurte han om han hadde sett en. Er det meningen at jeg skal dra til en? 'Du får neste ledetråd når du kommer dit!?' Som i påskelaburinten......Hvor skal vi dra hen? Kommer jeg noensinne svømme med delfiner? Se konserthuset i Sydney? Drikke rødvin i Paris igjen? Dra på sydenferie med mine barn og barnebarn? Okey, nå blir det tøft igjen......barn og barnebarn.....det gjør vondt å tenke på dem. Alt jeg kommer gå miste om. Jeg må skrive en liste med alt jeg elsker også. Og der kommer dem til å stå øverst. Sammen med Morten min. Alt skal nok gå bra.....en lang stund. Jeg har mange og mye jeg elsker og en hel masse jeg skal gjøre.
Bilde fra google✌

3 uker.

Huff da. Dette ble ikke så enkelt som jeg trudde. Dagene går sykt fort. Faktisk like fort som før. Man skulle tru at tiden liksom stoppet opp når man får slike beskjeder. Men livet går sin gang uansett. Rutiner med medisiner og måltider hjelper klokken å suse avsted. Jeg har ikke gjort så mye de her 3 ukene. Det startet bra med fotoutstilling og det å være blandt venner. Men etterhvert som kvalme og trøtthet har kommet så orker man ikke så mye. Jeg har hatt besøk av Berit og det var skikkelig koselig.Det blir ikke så mye besøk her i huset. Snakket med kreftkoordinatoren om det......kreft er farlig. Direkte smittsomt nesten. 'Hva skal jeg si?' Jeg skjønner det egentlig ikke. Jeg har alltid vært åpen og ærlig,på godt og vondt, skulle tru at folk kjente meg og vet at det er greit å prate og spørre om ting. Det er mange som sier de skal ta seg en tur. Dem kommer vel tusjlan ,deilig ord, etterhvert. Å gå på cellegift er som å være gravid. Rart hva som dukker opp i tankene ja.... Du går med opphovnet mage, halsbrann, kvalme og rare lyster. I natt fikk jeg syyyyykt lyst på eplekake. Det fikk bli et glass eplejuise.
Galgen humoren kommer også ganske fort. Jeg har i disse tre ukene ofte startet setninger med ' Når jeg dør...' Latter kurerer alt sier dem. Når jeg og Kine mi snakker sammen sitter latteren lett. Hun skjønner meg. She gets me....det høres bedre ut på engelsk. Vi tuller og tøyser om det meste. Det er godt. Jeg trenger det. Jeg er jo den samme som jeg var for en måned siden. Jeg vet jo bare at jeg skal dø litt tidligere. Når jeg dør.....skal jeg suse rundt og passe på dem jeg er glad i og gjøre jævelskap hos dem jeg ikke liker. Så det så!
Bilder lånt fra google. ✌

fredag 3. februar 2017

Dag 1

Jeg har time på st.Olav hos Dr. Ingunn Hatlevoll på kreft poliklinikk den 25 januar kl. 13.00. Mari og Morten er med meg. Heldigvis! Vet ikke hvordan det hadde gått uten dem. Hun begynner å fortelle at jeg har spredning i bukhinnen.Og at det er på mange plasser. Jeg kjenner at jeg ikke puster og slipper tungt ut all luft. Jeg ser henne inn i øynene og merker at jeg nikker. Hun forteller videre om at Radiumhospitalet gjør operasjoner og skyller buken med varm cellegift men på grunn av at det er på så mange plasser har hun liten tro på at det går å gjøre. En er oppe ved leveren, en nede vid eggstokkene som begge er forstørret med noen form for syster. Jeg har på høyre side der jeg er operert fra før, på venstre side og midt på. Alt dette stemmer med smertene mine. Og alt hun har sagt stemmer med det jeg "visste" fra før. Noe jeg har fortalt til legen, Morten og Mari. Hun forteller at planen er at vi skal starte på nytt med cellegift, for å sette tilbake eller stabilisere kreften. Det blir 4 runder og så blir det ny ct og blodprøve. Hvis ting går bra blir det 4 nye runder....ny ct....... Når hun forteller alt dette kjenner jeg bare at livet mitt detter sammen. Hvordan skal jeg klare dette? Tankene mine vandrer ivei....til Linus og Sebastian, jentene mine, Morten....alle jeg er så glad i. Og da kommer tårene mine igjen. Det er jo så mange jeg ikke kan dra ifra.Jeg ser på Mari og leppene mine formet et stille "jeg vil ikke dø". Mari sier at dette skal vi klare. Jeg vil jo så gjerne tro på det. Men hvor skal jeg ta kreftene og kamplysten ifra?
Bilde lånt fra google. Jeg sier meg villig til å være med i en studie. For at dem skal klare å skreddersy og tilrettelegge behandlingene bedre. Alt jeg kan gjøre for å hjelpe sier jeg ja til. Den her dagen blir vond og lang. Dr. Ingunn er super og legger planer og hun får til det fantastiske. Du kan få VAP operasjon og første cellegift kur her i morgen. Møt opp til blodprøver kl 10.30. Det er deilig å få begynne så fort. Hun skriver ut blodfortynnende sprøyter, et lass av medisiner og gjør alt klart. Vi går så hjem til mormor for å fortelle de triste nyhetene. Nå begynner en ny runde av tårer og ringerunde til alle. Det er tungt å fortelle til folk du er glad i. Mannskit sier Mari. Helvete sier Morten. Jeg helgarderer og sier faen og herregud.