Døden , ingen vei utenom.

Døden , ingen vei utenom. Lenge har jeg sagt til meg selv at jeg ikke er redd for å dø men for veien dit. Hvordan kommer jeg til »å gå»? Men så satte angsten inn. Angsten for å sove…..våkner jeg? Blir jeg bare borte? Har jo så mye jeg må oppleve. Julen, bli mormor igjen. Jeg har fått spørsmålet om jeg vil vite hvor lenge jeg har igjen. Men stemmer det? Vil jeg ha nedtelling? Vente på det. Dette året er snart over. Føles motløst. Hvor lenge klarer jeg å leve slik? Holde ut. Hadde jeg kunnet sluppet det her magekateteret så hadde alt vært annerledes . Finnes det andre muligheter? Det er jo det som gjør alt å tungvint. Men er jeg ferdig da ….hvis jeg tar det ut? Mange tunge spørsmål, vanskelige spørsmål. Får ofte høre « gi ikke opp» , «stå på» , «dette klarer du». Gjør jeg det?