Dag 1

Jeg har time på st.Olav hos Dr. Ingunn Hatlevoll på kreft poliklinikk den 25 januar kl. 13.00. Mari og Morten er med meg. Heldigvis! Vet ikke hvordan det hadde gått uten dem. Hun begynner å fortelle at jeg har spredning i bukhinnen.Og at det er på mange plasser. Jeg kjenner at jeg ikke puster og slipper tungt ut all luft. Jeg ser henne inn i øynene og merker at jeg nikker. Hun forteller videre om at Radiumhospitalet gjør operasjoner og skyller buken med varm cellegift men på grunn av at det er på så mange plasser har hun liten tro på at det går å gjøre. En er oppe ved leveren, en nede vid eggstokkene som begge er forstørret med noen form for syster. Jeg har på høyre side der jeg er operert fra før, på venstre side og midt på. Alt dette stemmer med smertene mine. Og alt hun har sagt stemmer med det jeg "visste" fra før. Noe jeg har fortalt til legen, Morten og Mari. Hun forteller at planen er at vi skal starte på nytt med cellegift, for å sette tilbake eller stabilisere kreften. Det blir 4 runder og så blir det ny ct og blodprøve. Hvis ting går bra blir det 4 nye runder....ny ct....... Når hun forteller alt dette kjenner jeg bare at livet mitt detter sammen. Hvordan skal jeg klare dette? Tankene mine vandrer ivei....til Linus og Sebastian, jentene mine, Morten....alle jeg er så glad i. Og da kommer tårene mine igjen. Det er jo så mange jeg ikke kan dra ifra.Jeg ser på Mari og leppene mine formet et stille "jeg vil ikke dø". Mari sier at dette skal vi klare. Jeg vil jo så gjerne tro på det. Men hvor skal jeg ta kreftene og kamplysten ifra?

Bilde lånt fra google. Jeg sier meg villig til å være med i en studie. For at dem skal klare å skreddersy og tilrettelegge behandlingene bedre. Alt jeg kan gjøre for å hjelpe sier jeg ja til. Den her dagen blir vond og lang. Dr. Ingunn er super og legger planer og hun får til det fantastiske. Du kan få VAP operasjon og første cellegift kur her i morgen. Møt opp til blodprøver kl 10.30. Det er deilig å få begynne så fort. Hun skriver ut blodfortynnende sprøyter, et lass av medisiner og gjør alt klart. Vi går så hjem til mormor for å fortelle de triste nyhetene. Nå begynner en ny runde av tårer og ringerunde til alle. Det er tungt å fortelle til folk du er glad i. Mannskit sier Mari. Helvete sier Morten. Jeg helgarderer og sier faen og herregud.