fredag 17. februar 2017

Donald Duck

Ja, jeg og Donald Duck. Fra jeg var ungen har jeg vært den som tråkker på enden av riva og får stanga i trynet. Det er mange nok situasjoner der jeg trudd at jeg er veldig smart og så ender det med kutt eller annen skade. Jeg og Donald! Denne gangen er det utrulig nok noe som ingen her på St.Olav har hørt om eller opplevd. Jeg har gått med syke smerter rundt veneporten jeg har i brystet. Smertene og hovenheten har bare blitt verre og verre og igår ringte jeg. Gav opp! Møtte opp her på kreft pol i morrest for å ta den ut. Hadde ikke noen time så det ble litt venting. Søte Anne grete i annestesien ble glatt hilset for tredje gang. Dem tok ut veneporten og så at det var hull i slangen. Hull i slangen!! Noe av cellegiften har dermed runnet ut under to runder med cellegift. Det er ikke rart du har hatt helvetes vondt nesten ropte Anne grete. Nå er jeg innlagt med smerte behandling og venter på vene røntgen. Med kontrast for å se om venene mine er skadet. Smerte behandlingen er morfin.......bare si ifra du kan få ubegrenset av den sier sykepleier. Ubegrenset høres deilig ut kjenner jeg nå mens det blir tyngre og tyngre å skriv. Slooooooowmotion. Du må ringe på hvis du må på do, sånn at jeg kan bli med deg. Vi vil ikke at du faller å slår deg. Ja, med min tur så hadde jeg sikkert ramla å brekt lårhalsen svarer jeg. Hun flirer. Hun kjenner ikke til det med meg og Donald.
Bildet er lånt fra google ✌

onsdag 15. februar 2017

Natten

Natten er som så mange ganger før en tøff greie. Det er da alle tankene kommer. I natt er det den store datoen som spøker. 21 mars. Da får jeg dommen. Funker det? Hva om det ikke funker? Jeg har jo ikke så mye smerter lenger....vil det si at dem blir mindre? Jeg har bestemt meg for å skrive en "to do" liste uansett. Kjenner at det er riktig og viktig. Noe vi har bestemt oss for allerede er å se en stavkirke. Ikke spør meg hvor det kom fra.....som lyn fra klar himmel. Ingen av oss har sett en. Tror Morten trudd det hadde klikka litt før meg da jeg spurte han om han hadde sett en. Er det meningen at jeg skal dra til en? 'Du får neste ledetråd når du kommer dit!?' Som i påskelaburinten......Hvor skal vi dra hen? Kommer jeg noensinne svømme med delfiner? Se konserthuset i Sydney? Drikke rødvin i Paris igjen? Dra på sydenferie med mine barn og barnebarn? Okey, nå blir det tøft igjen......barn og barnebarn.....det gjør vondt å tenke på dem. Alt jeg kommer gå miste om. Jeg må skrive en liste med alt jeg elsker også. Og der kommer dem til å stå øverst. Sammen med Morten min. Alt skal nok gå bra.....en lang stund. Jeg har mange og mye jeg elsker og en hel masse jeg skal gjøre.
Bilde fra google✌

3 uker.

Huff da. Dette ble ikke så enkelt som jeg trudde. Dagene går sykt fort. Faktisk like fort som før. Man skulle tru at tiden liksom stoppet opp når man får slike beskjeder. Men livet går sin gang uansett. Rutiner med medisiner og måltider hjelper klokken å suse avsted. Jeg har ikke gjort så mye de her 3 ukene. Det startet bra med fotoutstilling og det å være blandt venner. Men etterhvert som kvalme og trøtthet har kommet så orker man ikke så mye. Jeg har hatt besøk av Berit og det var skikkelig koselig.Det blir ikke så mye besøk her i huset. Snakket med kreftkoordinatoren om det......kreft er farlig. Direkte smittsomt nesten. 'Hva skal jeg si?' Jeg skjønner det egentlig ikke. Jeg har alltid vært åpen og ærlig,på godt og vondt, skulle tru at folk kjente meg og vet at det er greit å prate og spørre om ting. Det er mange som sier de skal ta seg en tur. Dem kommer vel tusjlan ,deilig ord, etterhvert. Å gå på cellegift er som å være gravid. Rart hva som dukker opp i tankene ja.... Du går med opphovnet mage, halsbrann, kvalme og rare lyster. I natt fikk jeg syyyyykt lyst på eplekake. Det fikk bli et glass eplejuise.
Galgen humoren kommer også ganske fort. Jeg har i disse tre ukene ofte startet setninger med ' Når jeg dør...' Latter kurerer alt sier dem. Når jeg og Kine mi snakker sammen sitter latteren lett. Hun skjønner meg. She gets me....det høres bedre ut på engelsk. Vi tuller og tøyser om det meste. Det er godt. Jeg trenger det. Jeg er jo den samme som jeg var for en måned siden. Jeg vet jo bare at jeg skal dø litt tidligere. Når jeg dør.....skal jeg suse rundt og passe på dem jeg er glad i og gjøre jævelskap hos dem jeg ikke liker. Så det så!
Bilder lånt fra google. ✌

fredag 3. februar 2017

Dag 1

Jeg har time på st.Olav hos Dr. Ingunn Hatlevoll på kreft poliklinikk den 25 januar kl. 13.00. Mari og Morten er med meg. Heldigvis! Vet ikke hvordan det hadde gått uten dem. Hun begynner å fortelle at jeg har spredning i bukhinnen.Og at det er på mange plasser. Jeg kjenner at jeg ikke puster og slipper tungt ut all luft. Jeg ser henne inn i øynene og merker at jeg nikker. Hun forteller videre om at Radiumhospitalet gjør operasjoner og skyller buken med varm cellegift men på grunn av at det er på så mange plasser har hun liten tro på at det går å gjøre. En er oppe ved leveren, en nede vid eggstokkene som begge er forstørret med noen form for syster. Jeg har på høyre side der jeg er operert fra før, på venstre side og midt på. Alt dette stemmer med smertene mine. Og alt hun har sagt stemmer med det jeg "visste" fra før. Noe jeg har fortalt til legen, Morten og Mari. Hun forteller at planen er at vi skal starte på nytt med cellegift, for å sette tilbake eller stabilisere kreften. Det blir 4 runder og så blir det ny ct og blodprøve. Hvis ting går bra blir det 4 nye runder....ny ct....... Når hun forteller alt dette kjenner jeg bare at livet mitt detter sammen. Hvordan skal jeg klare dette? Tankene mine vandrer ivei....til Linus og Sebastian, jentene mine, Morten....alle jeg er så glad i. Og da kommer tårene mine igjen. Det er jo så mange jeg ikke kan dra ifra.Jeg ser på Mari og leppene mine formet et stille "jeg vil ikke dø". Mari sier at dette skal vi klare. Jeg vil jo så gjerne tro på det. Men hvor skal jeg ta kreftene og kamplysten ifra?
Bilde lånt fra google. Jeg sier meg villig til å være med i en studie. For at dem skal klare å skreddersy og tilrettelegge behandlingene bedre. Alt jeg kan gjøre for å hjelpe sier jeg ja til. Den her dagen blir vond og lang. Dr. Ingunn er super og legger planer og hun får til det fantastiske. Du kan få VAP operasjon og første cellegift kur her i morgen. Møt opp til blodprøver kl 10.30. Det er deilig å få begynne så fort. Hun skriver ut blodfortynnende sprøyter, et lass av medisiner og gjør alt klart. Vi går så hjem til mormor for å fortelle de triste nyhetene. Nå begynner en ny runde av tårer og ringerunde til alle. Det er tungt å fortelle til folk du er glad i. Mannskit sier Mari. Helvete sier Morten. Jeg helgarderer og sier faen og herregud.