Jeg ber om å få slippe

Da trist men sant ber jeg om å få slippe. Hverdagen min er nesten helt borte og jeg vet ikke helt om at dette ens er en mygg veldig. Å leve slik er som å være torturert i egen kropp. Jeg er så sliten. Så innmari sliten. All gnist er snart blitt borte. Lyset i øynene mine svinner hen og kroppen forsvinner. Jeg skal ta meg en telefon til SLB i morgen og høre hvordan jeg kam gjøre det så fort som mulig. Er helt sikker i min sak nå! Vil ikke leve lenger. Kjenner en ro, merkelig ro, som et slør. Hadde ikke sondemat i natt som var og sov lenger enn på lenge. Kutter den ut i natt også.