3 uker.

Huff da. Dette ble ikke så enkelt som jeg trudde. Dagene går sykt fort. Faktisk like fort som før. Man skulle tru at tiden liksom stoppet opp når man får slike beskjeder. Men livet går sin gang uansett. Rutiner med medisiner og måltider hjelper klokken å suse avsted. Jeg har ikke gjort så mye de her 3 ukene. Det startet bra med fotoutstilling og det å være blandt venner. Men etterhvert som kvalme og trøtthet har kommet så orker man ikke så mye. Jeg har hatt besøk av Berit og det var skikkelig koselig.Det blir ikke så mye besøk her i huset. Snakket med kreftkoordinatoren om det......kreft er farlig. Direkte smittsomt nesten. 'Hva skal jeg si?' Jeg skjønner det egentlig ikke. Jeg har alltid vært åpen og ærlig,på godt og vondt, skulle tru at folk kjente meg og vet at det er greit å prate og spørre om ting. Det er mange som sier de skal ta seg en tur. Dem kommer vel tusjlan ,deilig ord, etterhvert. Å gå på cellegift er som å være gravid. Rart hva som dukker opp i tankene ja.... Du går med opphovnet mage, halsbrann, kvalme og rare lyster. I natt fikk jeg syyyyykt lyst på eplekake. Det fikk bli et glass eplejuise.

Galgen humoren kommer også ganske fort. Jeg har i disse tre ukene ofte startet setninger med ' Når jeg dør...' Latter kurerer alt sier dem. Når jeg og Kine mi snakker sammen sitter latteren lett. Hun skjønner meg. She gets me....det høres bedre ut på engelsk. Vi tuller og tøyser om det meste. Det er godt. Jeg trenger det. Jeg er jo den samme som jeg var for en måned siden. Jeg vet jo bare at jeg skal dø litt tidligere. Når jeg dør.....skal jeg suse rundt og passe på dem jeg er glad i og gjøre jævelskap hos dem jeg ikke liker. Så det så!

Bilder lånt fra google. ✌